Byer, bygder og utkanter er ulike, men alle består av lokalsamfunn. Ordbøkene har ingen synonymer til ordet lokalsamfunn, bare to forklaringer der storsamfunnet regnes som motstykke eller motsetning – akkurat det er litt uklart. Jeg ser bort fra disse forklaringene og begynner i en annen ende.
Lokal er et latinsk ord som kan oversettes med «knytta til et sted», samfunn har gammelnorske røtter og betydde opprinnelig «sammenkomst». De to leddene peiker på to dimensjoner ved et lokalsamfunn:
- den geografiske dimensjonen (et territorium)
- den menneskelige dimensjonen (et samhandlingsområde)
De to dimensjonene er imidlertid bare en del av historia. Her er noen særtrekk ved lokalsamfunn:
- avgrensinga mot andre lokalsamfunn kan følge topografiske trekk (høydedrag, elver, nes), eller kan bygge på tradisjoner
- lokalsamfunnet er sjelden større enn at de fleste kjenner de fleste
- samhandlinga (i hvert fall den uformelle) er større innaforgrensene enn overgrensene til andre lokalsamfunn
- lokalsamfunn er enheter i stadig endring, både i omfang og innhold
Lokalsamfunn varierer langs flere akser. En av dem er folketall. En by er for stor til at «de fleste kjenner de fleste». Byen må i stedet regnes som et konglomerat av mange mindre lokalsamfunn – bydeler, gater, blokker.
En annen akse har med økonomisk funksjon å gjøre, der kan vi definere den ene enden av aksen slik:
- senter – et lokalsamfunn som produserer tjenester og/eller varer for et marked større enn stedet sjøl
Mange av dagens utkanter har tidligere vært et senter i sitt område. Derfor kan ikke utkanter defineres geografisk, de må forklares økonomisk:
- utkant – en økonomisk utviklingsfase som enten fører til avfolkning eller til at trusselen om avfolkning forsvinner
Årsakene til ei slik utvikling kan være flere. De vanligste er reduserte kommunikasjoner og tapt næringsgrunnlag uten at et nytt kommer i stedet. Det fører til ei negativ utvikling som fort blir synlig:
- innflyttinga tørker inn (med forgubbing og nedgang i folketall som resultat)
- det dannes ikke nye hushold (samme resultat som forrige punkt)
- offentlige og private investeringer tørker inn (forsterker de forrige punktene)
Det er viktig å skille mellom relative og absolutte utkanter. Den relative typen opptrer mest i politiske diskusjoner: Tromsø i forhold til Oslo, Bodø i forhold til Tromsø, Sortland i forhold til Bodø, Myre i forhold til Sortland. Rekka ender imidlertid ved de absolutte utkantene – der er nullpunktet.
Det er ikke et mål å opprettholde alle utkantsamfunn for enhver pris. Kostnadene ved å legge dem ned er imidlertid alltid store, både økonomisk, sosialt og kulturelt, dessuten veit vi ikke når det lønner seg å avfolke. Utkantsamfunn svekkes gjennom nedprioriteringer og budsjettkutt, der enkeltvedtakene hver for seg er beskjedne, men den samla virkninga alltid fatal. Og det blir aldri foretatt konsekvensanalyser for samfunnene som rammes.
Bedre kommunikasjoner og ny ressurstilpasning kan føre mange småsamfunn ut av utkantfasen, og den samfunnsøkonomiske gevinsten kan bli stor. Utkantene er opparbeid og nedbetalt samfunnskapital, men den går ikke inn i regnestykkene. Dessuten, når utkantene er borte, blir senteret den neste utkanten!
borgosblog 