Drapet i Lifjorden

1809 var et av de verste årene i den forferdelige tida mellom 1800 og 1814. Feilslått fiske og ødelagte avlinger skapte nød overalt, den engelske blokaden av Norskekysten hindra den livsviktige strømmen av tørrfisk sørover og mel tilbake, og epidemier herja så hardt at prestene ikke fikk ført alle dødsfallene i kirkeboka.

Ikke alle dødsfallene skyldtes nød og sykdom. 23. juni 1809 møttes retten på Langenes etter ordre av fogden, Lars Prytz,  for å gjøre forhør ”i Anledning Lappemand Henrich Siursen Liens mistænkelige Dødsmaade”. Sorenskriver Peder Klykken leda møtet, rettsvitner var Ole Danielsen fra Austringen og Nils Bloch fra Steinland. Lensmann Herman Norum i Øksnes ser derimot ikke ut til å være innkalt.

Personene

Den avdøde, Henrik Sivertsen, var født på Frøskeland omkring 1748. Han var liten, men hadde god helse, ifølge slekt og kjente, og han levde aleine. Etter alt å dømme livnærte han seg av jakt og fangst, derfor brukte han flere bosteder. Først på 1800-tallet bodde han i en gamme nesten innerst i Lifjorden, og hadde trolig vært der noen år. Stedet heter fortsatt Henrik Sjursa-haugen.

Innerste delen av Lifjorden. Henrik Sjursa-haugen til venstre. Kilde: Statens kartverk.

Sivert Pedersen, en brorsønn av Henrik, forklarte seg som førstemann i rettsmøtet. Han var født i 1775 på Frøskeland og bodde på Klakksjorda i Bø. Den neste var Henrik Paulsen fra Åsen i Steinlandsfjorden, født 1760 og søskenbarn til den avdøde.

Så kom Jon Amundsen, som bodde på Elvenesstranda. Han var født på Hinnøya i 1768 og ikke i slekt med Henrik Sivertsen. Det var heller ikke den fjerde som blei avhørt, Paul Pedersen fra Gullvika. Også han kom fra Hinnøya, der han blei født i 1756.

Tre samiske kvinner blei avhørt: Anna Jonsdtr (f. 1766), gift med Henrik Paulsen i Åsen, Lusia Palmesdtr (f. 1762), gift med Paul Paulsen, og hennes søster Marta Palmesdtr (f. 1766), kona til Jon Amundsen. Begge søstrene bodde på Elvenesstranda. Ingen av kvinnene var i slekt med Henrik Sivertsen, men det var de som fant han.

Henrik blir funnet drept

Forklaringene til samene gir dette bildet av hendingene: Skjærtorsdag 1809, nesten tre måneder før rettsmøtet blei holdt, gikk Anna, Lusia og Marta over Lifjordeidet for å besøke Henrik Sivertsen. Han brukte alltid å stikke innom hos dem når han dro forbi, men nå hadde de ikke sett han på ei tid, og ville undersøke om noe var galt fatt.

Da de kom til gammen, så de at ytterdøra sto åpen. Innerdøra var imidlertid blokkert, men kvinnene krabba opp på taket og kikka ned gjennom røykhullet. Nede i det halvmørke rommet kunne de skimte Henrik Sivertsen ligge utstrakt på golvet, og han så ut til å være død.

Kvinnene fant ei øks og hogg i stykker innerdøra. De oppdaga raskt at Henrik ikke kunne ha dødd på en naturlig måte. Han var ille tilredt, hadde blod i ansiktet, og den høyre handa var oppsvulma og skadd. Kvinnene la liket opp i senga, deretter stengte de gammen og dro heim etter hjelp.

Den 4. april, som var tredje påskedag, kom Sivert Pedersen, Henrik Paulsen og Paul Pedersen til Lifjorden for å undersøke liket nærmere. De var ikke i tvil etterpå: Noen hadde drept Henrik.

Liket hadde blå­merker flere steder på kroppen og i ansiktet, venstre side av brystet var knust og nakken brukket, blod hadde strømma ut munn og nese. Klærne var revet i stykker, og gammen bar merker etter kamp. Det var også tydelig at Henrik hadde ligget død ei tid, kanskje flere uker.

Karene dro til Steinlandsfjorden igjen og tok liket med seg. To dager etter kom de til prestegården på Øksnes for å få Henrik gravlagt, der fortalte de presten Hans Landstad om dødsfallet og det de hadde sett i gammen.

Landstad handla raskt. Han sendte brev til lensmannen om saka, dessuten prøvde han å få henta en lege fra Lødingen for å obdusere Henrik. Det lykkes ikke, og han blei gravlagt uten at nye undersøkinger blei gjort. Antakelig var det lensmann Norum som varsla fogden, det førte til at rettsmøtet blei holdt 23. juni.

Hågen Olsen

Samene fortalte Landstad hvem de meinte gjerningsmannen var. Like før 1800 kom nordtrønderen Hågen Olsen til Øksnes sammen med kona, Gjertrud Rasmusdtr. De hadde med seg tre sønner – Ole, Gaut og Villads. To andre barn var blitt satt bort under reisa nordover. Hågen og Gjertrud bygsla en liten gårdpart på Jørland, som da var en del av Øksnes. Dattera Hedvig blei født der i 1800.

De fleste på Jørland var samer, og Hågen kom i konflikt med dem. Det endte med at han blei banka opp og jaga derfra omkring 1802. Folkeminnet i Bø holder med samene og gir ”han Håkken på Jørland” skylda. Han var en svært vrang og kranglevoren kar, heter det, og skulle visstnok ha drept en russisk gutt i Finnmark. Det siste er ikke dokumentert.

Fra Jørland dro Hågen og Gjertrud østover til Langenes sokn. De losjerte ei tid på Strengelvåg og deretter på Rødsand, før de omkring 1807 festa en husmannsplass innerst i Lifjorden, i det området som nå heter Holmbakken. Der finnes fortsatt navn som Håkkahågen (Hågenhaugen) og Gjertruddalen.

Det fantes bare en nabo i nærheta. Tre-fire hundre meter unna, på andre sida av fjordbotnen, sto en boliggamme. Der bodde Henrik Sivertsen.

Drapet

Det tok ikke langt tid før Hågen kom i klammeri med naboen også her. Kanskje begynte det med en krangel om retten til fiske i ei elv. Hågen beskyldte Henrik for tyveri og kom med en rekke trusler, som snart blei ganske alvorlige. Samene fortalte at Hågen hadde sagt ”han visste på råd” når det gjaldt Henrik.

Presten Landstad brakte mistankene mot Hågen videre til fogden, og til rettsmøtet kalte Prytz inn Hågen, Gjertrud og sønnen Ole. Hågen hadde imidlertid dratt sørover med jekta, så bare Gjertrud og Ole møtte.

Gjertrud sa hun hørte om dødsfallet to dager etter at Henrik var funnet. Da fikk hun også kjennskap til mistanken mot Hågen, den meinte hun var grunnløs. Hun fortalte imidlertid at hun og Hågen bodde i hver sin gamme på husmannsplassen, så hun kunne ikke vite om han var ute natterstid. Hågen hadde forøvrig vært heime heile vinteren, unntatt de siste dagene før påske.

I vitnemålet kom Gjertrud med to viktige opplysninger. Hun hadde sett Henrik stå utafor gammen sin fem uker før påske. Drapet måtte altså ha skjedd etter det, med andre ord i løpet av mars. Dessuten fortalte hun at det var mulig å høre det som blei ropt utendørs fra andre sida, men man kunne ikke høre noe av det som foregikk inne i gammen.

Tjueåringen Ole kunne ikke fortelle noe som kasta lys over saka. Han var på vinterfiske i den aktuelle tida, og han kjente ikke Henrik Sivertsen.

Forklaringene

Et nytt rettsmøte blei holdt 15. august, denne gangen på Breistrand. Da var Håg­en kommet nordover og møtte til avhør. Han fortalte om sin bakgrunn, men visste ingenting om hvordan Henrik endte livet.

Sorenskriver Klykken spurte om beliggenheta til og avstanden mellom gammene inne i Lifjorden, og Hågen gjentok det andre hadde sagt. Så ville Klykken vite om han og Henrik var venner eller uvenner. Hågen svarte litt unnvikende at det var så forskjellig, men de blei uvenner sist sommer fordi Henrik skada buskapen hans.

Så spurte Klykken om når Hågen sist var i gammen til Henrik. Det var andre juledag, svarte Hågen. Siste gang han så naboen, var litt seinere på vinteren, da syntes han Henrik virka skrøpelig. Hågen fikk høre om dødsfallet i påsken, men hadde ikke sett liket.

De neste spørs­mål­ene fra sorenskriveren dreide seg mest om å kontrollere det andre hadde sagt i det første møtet. Hågen bekrefta at han var heime i det tidsrommet Henrik blei drept, men nekta å ha gjort samen noe.

Klykken spurte også om hvor han brukte å sove, til det svarte Hågen at han sov sammen med kona heilt til påske. Etter den tid overnatta han ei tid i en kjøkkendelen av gammen på grunn av sykdom. Sorenskriveren prøvde å gå nærmere inn på spriket mellom forklaringene til ektefellene, men Hågen sto fast ved si forklaring. Gjertrud var ikke innkalt og kunne derfor ikke forhøres på nytt.

Saka henlegges

Sorenskriveren førte til slutt inn i protokollen at han ikke hadde mer å spørre Hågen om, og Hågen fikk gå. Heller ikke fogden gjorde mer med saka, og Hågen blei aldri stilt for retten. Saka blei stilt og rolig henlagt.

Hågen og Gjertrud dro kort etter fra Lifjorden. De stansa først i Vik i Sortland, der døde Gjertrud. Sønnen Villads blei igjen i Øksnes, han omkom på sjøen utafor Sørsand i romjula 1820. Da hadde faren og de tre andre søsknene forlengst flytta til Balsfjorden.

Hågen gifta seg igjen nordpå, og bosatte seg for tredje gang blant samer. Som før kom han i klammeri med naboene, og denne gangen holdt han på å bli drept av dem.

 

Hadde Hågen Olsen noe å gjøre med dødsfallet til Henrik Sivertsen? Det er umulig å svare på i dag, men Hågen gjorde faktisk kona si til løgner for å sikre seg noe som ligna et alibi. Hvorfor undersøkte ikke sorenskriver og fogd dette punktet nærmere?

Det kan være nærliggende å skylde på de ekstreme samfunnsforholdene, med nød og kaos overalt. I slike tider måtte man først og fremst prioritere de største sakene. Men i samme rettsmøtet som de første forhørene om Lifjord-drapet fant sted, blei Peder Aleksandersen og Andreas Monssen fra Nordsand kryssforhørt om et tyveri av tørrfisk på Gåsøya.

Peder og Andreas hadde i rein nødverge stjålet noe fisk for å berge livet til familiene sine gjennom en forferdelig vinter. I deres tilfelle blei det ikke snakk om å henlegge saka. De måtte på tukthuset samme høsten som Hågen Olsen slapp tiltale for drapet på Henrik Sivertsen.

Veien ned til Henrik Sjursa-haugen (bergknausen til venstre). Hågen Olsen bodde på andre sida av fjordbotnen.