Et slagsmål i 1723

Den 12 juli i 1723 blei det holdt lagretteting for Barkestad fjerding, som Øks­nes blei kalt da (Langenes var egen fjerding). Tinget foregikk på Brei­strand, som da blei drevet av Kirsten Egede og hennes tredje mann, Jens Monssen Bloch. De hadde rikelig med husrom, sjøl om den hovedbygninga som står der nå, ikke var bygd enda. Det fikk de gjort midt på 1730-tallet.

Breistrand var et praktisk møtested også av andre grunner: Stedet har ei god og lun havn, og lå midt i den gamle Barkestad fjerding. Dessuten bodde lensmannen på den tida like i nærheta. Han het Knut Jens­sen Bre­balle, og bygsla en gårdpart på Tunstad.

Lagrettetinget blei styrt av sorenskriveren, med lensmannen som medhjelper. Lagrettemennene var leilendinger fra fjerdingen, de fleste erfarne karer med fem år eller mer i dette vervet.  Seinere på 1700-tallet valgte sorenskriveren ut bare unge menn som sjelden fikk plass i lagretten mer enn to-tre ganger. Det svekka etter hvert denne folkelige rettsinstitusjonen.

I 1723 møtte Jens Jenssen fra Lønnskogen, Kristoffer Hans­sen fra Til­set, Johannes Danielsen fra Sommarøya, Erik Jackesen fra Hjellsand, Didrik Tøg­er­sen fra Barkestad, Ole Johannessen fra Dyrøya, Askild Hanssen fra Fjell­grim­stad og Ole Pettersen fra Bollvågen. Dessuten hadde Petter Mortensen fra Tunstad vært stevningsmann sammen med lensmann­en.

Sommertinget i 1723 hadde et tvistemål å ta stilling til, og det var ikke uvan­lig. Men saka var likevel temmelig uvanlig, for denne gangen hadde en same sak­søkt en nordmann. Opphavet til saka var denne, slik vitnene fortalte den:

Andre påskedag 1723, den 29. mars, kom samen Anders Jonsen til Brei­strand. Mye folk hadde samla seg på stedet, blant dem Jon Lockert fra Tinden og hans sønn Anders. De to Lockert-karene og samen er hovedpersonene i denne historia, derfor litt ekstra om dem.

Anders Jonsen bodde i Romsetfjorden, trolig i Kavåsen, og var smed. Så langt er vi sikre. Problemet er bare at der inne bodde det to samiske smeder, som begge het Anders Jonsen. Og begge kom dit fra Hadsel, antakelig Eidsfjorden, like før 1720. Den yngste av de to var rundt 40 år i 1723, kanskje var det han som kom til Breistrand påsken 1723.

Jon Lockert var 58 år. Han og kona, Berit Pedersdtr, hadde i nesten førti år drevet fiskeværet Tinden, der Jon var født. Sønnen Anders gifta seg omkring 1714 med jekteskipperdattera Berit Arntsdtr fra Langenes, og de overtok nå mer og mer av drifta. Anders var 38 år i 1723.

Tilbake til Breistrand: Utpå kvelden kom Anders Jonsen til det huset der Jon og Anders Lockert hadde tatt inn. Kanskje var det også noen flasker der, for Jens Bloch solgte sterke varer til folk, rett nok uten lov.  Da samen kom inn døra, begynte Jon å skjelle han ut fordi han hadde levert dårlige jernsteiner til Jens Bloch for ei tid siden. Man kan jo gjette at det var opplysninger han hadde fått av Bloch tidligere på dagen.

Anders Jonsen forsto og snakka norsk brukbart. Han svarte straks at Jon Lockert ikke var «nogen Foged eller Øvrighed», med andre ord: Det angikk ikke Lockert’en, han hadde ingen rett til å legge seg opp i dette! Og det svaret ga han storkaren fra Tinden i mange vitners nærvær.

Jon Lockert fauk opp i raseri, greip tak i Anders Jonsen og ga han to-tre ørefiker, dro han etter håret til døra og ville kaste han ut. Anders Lockert sprang til og tok tak i klærne til samen, men her er vitnene ikke heilt enige om hva han ville. Kanskje prøvde han å skille de to fra hverandre, men resultatet blei i hvert fall at han skubba samen ut av døra. Dørstokken var av det høye slaget, Anders Jonsen snubla over den og falt med ansiktet ned på ei steinhelle utafor så blodet spruta fra ansikt og nese.

Enda en person kom nå inn i bataljen, en av tjenerne til Jon Lockert, den 33 år gamle Hans Jonsen. Da Anders Jonsen kom seg på beina og ville rømme fra over­makta, fulgte de to Lockert-karene og Hans etter. De nådde samen ved stue­veggen på hovedbygninga, la han overende på marka og mishandla han stygt.

Vitnene var ikke heilt enige om hvem som slo og sparka mest, men Anders Lockert hadde på seg støvler, og han trampa visstnok samen en eller to ganger på brystet. Det var ikke akkurat lette gummistøvler fiskerne brukte før i tida, men tungt fottøy av lær og kanskje med  jernbeslag under hælene.

Ett av vitnene fortalte at Jon Lockert nøyde seg med å slå. Hva Hans Jonsen gjorde, er ikke nevnt i vitneforklaringene, heller ikke noe om hvem som stansa slags­målet.

Da rettsmøtet blei holdt, hadde Anders Jonsen vært ute av stand til å arbeide det meste av tida siden påske. Slag og spark hadde påført han brokk, og det var jamngodt med å være vanfør og helselaus på den tida. Han krevde derfor 10 riksdaler i erstatningen, det kunne man kjøpe fire kyr for i 1723.

En del vitner hadde ordet:  En tjener på Breistrand, Daniel Henriksen, ga den fyldigste beretninga. Han meinte at Anders Lockert ville skjerme samen for slagene, og at det ikke var hensikten å slenge han så brutalt over dørstokken. Men han ga samtidig Anders skylda for sparkinga oppe ved hovedgården.

60-åringen Sivert Anderssen fra Sundan like ved Tinden var enda sikrere på de gode hensiktene til Anders Lockert i starten, og påsto dessuten at det var Jon Lockert som hadde trampa på samen.

Mons Kristensen, 26 år og tjener på Smines, fortalte stort sett samme his­toria, det gjorde også den 50-årige samen Einar Paulsen, som stadig flytta mellom Steinlandsfjorden og Bjørnskinn.

Ei kvinne fikk også ordet. Ellen Pedersdtr var same, 32 år gammel og gift med Ole Amundsen i Steinlandsfjorden. Ellen var mor til smeden Palme Olsen og kanskje svigersøster til Anders Jonsen. Hun vitna ulikt mennene på ett punkt: Anders Lockert prøvde nok mer å felle enn å hjelpe samen da slagsmålet starta, hevda hun.

To personer møtte ikke på sommertinget: Anders og Jon Lockert. De kom ikke fram, til tross for at de var lovlig stevna. Kanskje regna de med å måtte betale de ti riksdalerne. Saka blei utsatt til høsttinget, og det mangler vi dessverre protokoll fra. Taperne blei imidlertid, så langt vi kan følge den, den norske sida i slagsmål­et. Og Lockert-karene fra Tinden var attpåtil storkarer i bygda, så det må ha vært en stor seier for Anders Jonsen.

Hvordan gikk det så med hovedpersonene? Uansett hvem vi velger av de to smedene som het Anders Jonsen, så kjenner vi etterslekta godt. Med tida smelta etterkommerne til de to sammen til ei slekt via giftemål, og i dag må det være langt over hundre mennesker som stammer fra dem bare i Øksnes.

Jon Lockert døde fire år etter slagsmålet. Anders flytta da med familien inn til Møkland, og den som overtok i Tinden, var Hans Jonsen, som hjalp husherren sin i bataljen på Breistrand. Denne Lockert-greina døde ut i Øksnes på slutten av 1800-tallet. De som fortsatt bruker Lockert-navnet, hører til ei anna grein av denne store og betydningsfulle slekta.

En del av de andre navnene (husfrua Kirsten Egede, lensmannen Knut Jenssen Breballe og lagrettemannen Askild Hanssen) vil være kjent fra et stykke i Leddiken for et par år siden – historia om «sjørøveriet» på Fjellgrimstad.

Sjøl om vi ikke kjenner det endelige utfallet av saka som var oppe på som­mertinget i 1723, gir den imidlertid så langt mange inter­essante opplysninger, for eksempel at samene laga og solgte jernvarer til nordmennene. Men det mest inter­essante er imidlertid den tilsynelatende likeverdige behandlinga av nordmenn og samer, i hvert fall i rettsapparatet.

Ut fra vår tids rettsoppfatning ser Anders Jonsen ut til å ha fått den støtta han hadde krav på, og samene fikk vitne under tingforhandlingene på linje med nord­mennene. Rettsprotokollen er ellers kjemisk fri for nedsettende omtale av samene som gruppe.

På personnivå: Var slagsmålet et utslag av «mobbing», eller mer ei normal «knuffing» mellom folk i ei tid som romma mye kiv og strid? Det er umulig å svare sikkert her, vi veit ikke om Jon Lockert like gjerne ville ha gått løs på en nordmann som ba han å passe sine egne saker.

Men dette var i 1723. Ikke mange tiårene seinere blir det stadig vanskeligere å finne tilsvarende likeverdig behand­ling av nordmenn og samer fra maktapparatet si side. Dessuten hardna det til på personnivået, ikke minst fordi nordmenn og samer etter hvert begynte å konkurrere om den samme jorda og utmarka.

Da trengte man ikke lenger dårlig tillaga jernsteiner som grunn for å mobbe eller banke opp en same. Da var det grunn nok at han var same. Og da er det ikke lenger «knuffing», men diskriminering, som i denne sammenhengen er et finere ord for rasisme.