I 1879 blei det utgitt ei lita bok, «Sagn og eventyr fra Nordland», samla og skrevet av Olaus Nicolaissen. Der står dette avsnittet (her i modernisert språkdrakt) i det kapitlet som kalles «Marthas og Elens historier»:
«Men en av de verste trollkjerringene der ute i bygda var nå vel Poll-Berit. Det var reint utrolig hva hun var i stand til. Kom hun tilgårds og alt ikke var som hun likte det, så kunne en være sikker på at hun da fortrollet både folk og fe. Ba hun om noe og ikke fikk det, så blei buskapen gal.
En gang kom hun til gården Tinden og ba kona der om suppemel, men da hun ikke fikk det, lovte hun at det skulle nok kona få svi for. Kona blei kort etter dødsens syk, og mannen hennes måtte da reise til Poll-Berit og be henne om at hun måtte komme og hjelpe den syke kona hans. «Hun kan gjerne være syk, det er bare tilpass for henne,» sa Poll-Berit. Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom inn i stua, gikk hun beint bort til senga der den syke lå, og la handa si under brystet hennes. Men det fortelles at det viste seg svarte merker etter alle fingrene hennes der hun hadde lagt handa si. Hun sa da at det var på høg tid hun kom, for ellers hadde det ikke vært helsebot mer for den syke.»
Poll-Berit
Poll-Berit er uten tvil den samiske kvinna Berit Pedersdatter (1749-1817). Seinere i historia som er sitert fra, nevner Nicolaissen at hun hadde dattera Jonetta, det stemmer med de faktiske forhold. Han visste at Berit var same: «Det var så morsomt å se henne bli sint og ‘sjalke’ (snakke uforståelig) på finne-målet sitt«. (Men han hadde aldri sett henne.)
Berit blei født i Steinlandsfjorden i Øksnes. I 1776 forlova hun seg med Jon Olsen fra Hadsel, også han same, men han omkom på havet før de rakk å gifte seg. Berit arva Jon, som etterlot seg ganske mye penger. Tre år etter gifta hun seg med den norske enkemannen Jon Torsteinsen og fikk dattera Jonetta. Etter bare to års ekteskap døde Jon.
I 1785 gifta Berit seg på nytt, 36 år gammel. Brudgommen var den samiske enkemannen Eskild Nilssen, som var 31 år eldre enn henne. Paret bosatte seg på husmannsplassen Pollen under gården Nord-Rygge i Øksnes Vestbygd, derav navnet Poll-Berit.
Også i dette ekteskapet fikk Berit bare ett barn, sønnen Peder, som blei født i 1886. Åtte år etter blei Berit enke igjen, og så forsørga hun seg og sine aleine, heilt til hun døde i 1817. Begge ungene levde opp og har skaffa Poll-Berit ei stor etterslekt.
Berit bodde altså i Pollen fra 1785 til 1817, det fleste årene som enke, og i denne tida dreiv hun antakelig som naturlege. Årene fra 1800 til 1814 var ei katastrofetid på kysten, mange gårder blei fraflytta, men enka i Pollen holdt ut på en steinet og mager husmannsplass. Byrdene blei ikke mindre da dattera Jonetta gifta seg med en helsesvak nordmann og blei tidlig enke med to små barn.
Olaus Nicolaissen
Olaus Nicolaissen (1846-1924), som skreiv ned historiene om Poll-Berit, vokste opp på Dyrøya og Nærøya, like i nærheta av der Berit hadde bodd. Han kan ha hørt historiene om henne i barndommen, men skreiv dem mye seinere, trolig da han var ferdig utdanna lærer.
Nicolaissen var styrer for oldsakssamlinga ved Tromsø Museum fra 1882, gjorde omfattende arkeologiske undersøkinger i heile landsdelen, og samla dessuten inn nordnorske folketradisjoner. Han regnes som banebryter i Nord-Norge på disse feltene.
Hvor kan Nicolaissen ha hørt om Poll-Berit? Begge foreldrene hans blei født etter at Poll-Berit døde, men farmora Johanna Hartviksdtr kom fra Hadsel til Øksnes i 1814. Hun må ha kjent til enka i Pollen. Johanna levde til i 1874 og bodde i Tinden i hvert fall fra 1829. Mye tyder på at Nicolaissen hadde historia fra henne.
Ei tidslinje viser at historia må ha gått mer enn et halvt århundre fra person til person og sikkert blitt endra underveis:
1785-1817: Mulig tidsrom for gjerningene til Poll-Berit (hun døde i 1817).
1829-1850: Mulig tidsrom da Johanna Hartviksdtr kan ha hørt historia på Tindsøya.
1846: Olaus Nicolaissen blir født.
1850-1865: Mulig tidsrom da han kan ha hørt historia.
1869-1878: Mulig tidsrom for nedskriving av historia.
Med andre ord, historia kan ha blitt utstyrt med opptil tre lag av «etterpåklokskap» og fra tre ulike miljøer:
– Tindsøya på 1830-/1840-tallet (heimemiljøet til Johanna Hartviksdtr),
– Dyrøya på 1850-/1860-tallet (barndomsmiljøet til Olaus Nicolaissen, en familie som var over gjennomsnittet når det gjelder boklige interesser),
– Tromsø på 1870-tallet (det akademiske miljøet som Nicolaissen blei en del av).
Det er faktisk mulig å «skrelle vekk» disse lagene for å finne hva historia egentlig dreier seg om. Det andre avsnittet (fra «En gang») består av seks setninger. Hvis vi stryker den første, tredje og femte, står vi igjen med dette:
«[…] Kona blei kort etter dødsens syk, og mannen hennes måtte da reise til Poll-Berit og be henne om at hun måtte komme og hjelpe den syke kona hans. […] Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom inn i stua, gikk hun beint bort til senga der den syke lå, og la handa si under brystet hennes. […] Hun sa da at det var på høg tid hun kom, for ellers hadde det ikke vært helsebot mer for den syke.»
Dette er uten tvil ei historie om legehjelp, der mannen dro heilt fra Tinden til Pollen for å få denne hjelpa. Hva så med de tre utelatte setningene?
«En gang kom hun til gården Tinden og ba kona der om suppemel, men da hun ikke fikk det, lovte hun at det skulle nok kona få svi for. […] «Hun kan gjerne være syk, det er bare tilpass for henne,» sa Poll-Berit. […] Men det fortelles at det viste seg svarte merker etter alle fingrene hennes der hun hadde lagt handa si.»
Nå får vi ei historie om trolldom – om gand, og vi kan trygt regne med at setningene blei lagt til mange tiår etter at Poll-Berit hjalp kona. Det gjelder også åpninga til Nicolaissen:
«Men en av de verste trollkjerringene der ute i bygda var nå vel Poll-Berit. Det var reint utrolig hva hun var i stand til. Kom hun tilgårds og alt ikke var som hun likte det, så kunne en være sikker på at hun da fortrollet både folk og fe. Ba hun om noe og ikke fikk det, så blei buskapen gal.»
Hvorfor blei historia endra? Kanskje hadde denne svertinga av ei hjelpsom kvinne samme bakgrunn som hekseprosessene på 1600-tallet: Frykt for kloke koners kunnskaper innafor folkemedisinen og kanskje skam fordi man har benytta seg av dem.
Nicolaissen var et barn av si tid, han føyde til det folk forventa på den tida. Dermed blei ei historie om hjelp til et sagn om gand og trolldom – og godt blei forvandla til ondt.
borgosblog 