Den 15. januar 1749 døde samekvinna Karen Knutsdatter hos Anders Anderssen på Holmsnes i Hadsel, visstnok etter et langt sykeleie. Kort etter blei eiendelene hennes behørig registrert av lensmannen, Erik Monssen, med Ole Larssen, Ekkern, som vurderingsmann, og i september avslutta sorenskriveren skiftet.
Boet etter Karen er svært uvanlig. Samla brutto var nærmere 30 riksdaler, det kunne man kjøpe tolv kyr for på den tida. Tredjeparten av verdiene sto en del sølvgjenstander for, blant annet 24 maljer med hemper. Sølvskeier og sølvbeger nevnes også. Dessuten fantes tre store kobberkjeler i boet, samt ei stor flaske av tinn.
Tekstiler utgjorde over halvparten av boet, og der legger man særlig merke til alle tøyene i alenvis, mellom 22 og 23 alen tilsammen. Alt dette pirrer nyssgjerrigheta: Hvem var denne Karen Knutsdatter, og hva dreiv hun på med?
Skiftet regner opp arvingene, som var fem søstersønner og fire søsterdøtre: Anders Jonsen, Vestpollen (i Austnesfjorden, Vågan), Rasmus og Knut Jonsen, Peder og Jon Davidsen, alle bosatt i Tysfjorden, Åsel og Ellen Davidsdatter, begge i Finnmark, Lars Nilssen, Tranes (Trondenes?) og Marit Andersdatter, bosted ikke oppgitt.
Så langt om det som skiftet forteller direkte. Alderen til Karen får vi ikke vite, heller ikke hva hun gjorde på Holmsnes. Skal vi komme tettere inn på henne, må vi lese litt mellom linjene.
Lista over arvinger viser at Karen hadde hatt minst fire søstre, og de hadde vært gift med en Jon, en David, en Nils og en Anders. Alle søstrene var døde, ellers ville de arva Karen. Spredninga i bosted tyder dessuten på at barna deres var voksne og sikkert gift. Vi må derfor regne med at «tante Karen» var nokså gammel da hun døde. Dessverre mangler Hadsel kirkebok for 1730- og 1740-tallet, så innførselen om gravlegginga er gått tapt.
De fleste av arvingene var tilstede ved registreringa, og noen må ha reist langt. Kanskje uteblei bare de to kvinnene som bodde i Finnmark, men i hvert fall kom det folk heilt fra Tysfjorden med håp om arv. Karen blei tydeligvis regna som ei rik kvinne blant samene.
Slekta hennes bodde i sør og øst (de to i Finnmark var nokså sikkert født i Tysfjorden, der brødrene bodde), hva gjorde hun da ute i Vesterålen? Det bodde mange samer utover øyene rundt 1750, men så langt kjenner vi ikke til samisk bosetning akkurat på Holmsnes, der hun døde.
Eidsfjorden var både da og seinere et samisk kjerneområde i Vesterålen. Kanskje blei Karen sjuk på reise til eller fra Eidsfjorden? Holmsmes ligger jo i beste «leia» hvis hun for eksempel skulle ned til slekta i Vågan. Spørsmålet er om vi kan finne noe som knytter henne til Hadsel.
I 1705 gifta et samisk par seg i Hadsel-kirka. Brudgommen het Arne Arnesen, og brura – Karen Knutsdatter. På den tida var 25 år en vanlig giftealder for jenter, så vi kan anta at brura var født rundt 1680, kanskje tidligere. I så fall ville hun være omkring 70 år i 1749 – dette kan være «vår» Karen.
Karen og Arne bodde i Hadsel, kanskje i Eidsfjorden, i hvert fall til 1720, men fikk ingen barn som vi veit om. Mangelfulle kirkebøker har trolig skylda for at vi ikke kan følge paret lenger enn til 1720 – de kan ha bodd livet ut i Hadsel. Den Karen som døde i 1749, hadde ingen barn som arva henne, enda en detalj som kan tyde på at hun er den samme som gifta seg i 1705.
Hva med søstrene hennes, finner vi noen av dem i Hadsel? Problemet er at vi ikke kjenner navnene, og dessuten bare fornavnet til ektemakene. I 1706 gifta imidlertid Inger Knutsdtr seg med Jon Sarsen, og flytta ut rett etter. Dette kan altså være foreldrene til Anders, Rasmus og Knut Jonsen, som var blant arvingene. Noen andre som kan ha vært søstre av Karen, finner vi ikke nevnt i Vesterålen.
Så til skiftet igjen. Tøy i alenvis, en mengde maljer og hemper av sølv – det må bety at Karen laga klær. Halvparten av tøyet var vadmel, dessuten hadde hun flere sorter lerret og ullstoff, så produksjonen må ha vært ganske stor.
Sying, veving og spinning var en nokså vanlig måte å livnære seg på for enslige kvinner i tidligere tider, alternativet var jobb som tjener. Gifte kvinner hadde mer enn nok med unger, hus og fjøs, de trengte både tjenere og handtverkere. Karen var enslig, for ingen enkemann arva henne, mye tyder altså på at hun var enke.
Hvem kjøpte klærne hun laga? Det kan like godt ha vært nordmenn som samer. På 1700-tallet solgte samene både smed- og snekkerprodukter til sine norske naboer, og vi må regne med at de sto for det meste av båtbygginga. Karen kan altså ha hatt et svært stort marked for sine produkter.
Det ser også ut som hun tjente godt på virksomheta si – overskuddsskifter blant enslige kvinner var uhyre sjeldne på den tida. Rikdommen pluss den posisjonen handtverkere hadde på hennes tid, forklarer fullt ut at arvingene reiste lange veier for å hente sin del av det hun etterlot seg.
Skiftet sier ikke hvorhen disse tingene befant seg, men siden det også nevner flere skinnfeller, to kister, ei bomme og et eikeanker, da er det lite sannsynlig at hun drassa alt dette med seg. Karen bodde nok et sted i Hadsel, der blei registreringa gjort av den lokale lensmannen.
Var det bare slektningene som kjente rikdommen hennes? Neppe, og kanskje er det Karen sitt sølv som skal ligge gravd ned et sted i Eidsfjorden – jeg skal ikke røpe hvor. Sagnet om denne skatten har holdt seg opp til vår tid, og mange har lett etter den, men ingen har visstnok funnet noe. Det er egentlig påfallende at skiftet ikke inneholder penger, for Karen tok neppe betaling bare i naturalia. Noe kan mangle her.
Kan det tenkes at lensmannen ikke fant alt sølvet da han registrerte boet etter Karen? Kan pengene ha vært gjemt bort et sted? Eller er det folkepraten som har gjort gjetninger og antakelser om til noe man trodde var «gudsens sanning»? Det får vi neppe noengang svar på, men det hender jo nå og da at man finner sølvskatter …
Men om vi ikke finner skatten, har vi i det minste funnet sannheta om Karen? Nei, det mangler nok mye på det, men denne begrunna gjetninga får holde til vi eventuelt finner nye kilder som forteller oss mer om henne.
borgosblog 