Den 21. juli 1749 kom lensmann Hans Olsen fra Søberg og takstmannen Anders Olsen fra Steine til Klaksjorda for å registrerer boet etter samen Rasmus Jonsen, som nettopp var død. På gården venta enka Marit Eriksdtr for å vise dem alt paret eide.
Eiendelene blei taksert til vel 24 riksdaler, og siden gjelda var litt under 21 riksdaler, blei det litt igjen til Marit og de tre ungene som levde – Karen 16 år, Erik 9 år og Jon 5 år. To barn var døde tidligere.
De største gjeldspostene var skatter (nesten 8 riksdaler) og varer hos Offer Lockert (knapt 7 riksdaler). Paret skyldte dessuten nesten 3 riksdaler i ubetalt leie for Jørland, som paret dreiv fra 1737 til 1742. Så langt kunne det like gjerne vært et bumannsskifte.
Lista over eiendeler starter velkjent, med et par kobberkjeler, ei jerngryte og noen treredskaper. Men lista over sjøredskaper er uvanlig kort: En gammel kjeks og ei juksa med stein, det er alt.
Buskapen er derimot over det vanlige for husmenn, som Rasmus og Marit var. De eide to voksne og to nesten voksne kyr, en okse på ett år, 5 geiter og to bukker, fire sauer og ei gjømmer samt en vær, og til slutt: «Tvende Reensdyr Simel kaldet».
Simler blei ikke brukt som trekkdyr, dette er uten tvil melkerein. Lensmannen og medhjelperen satte prisen til halvannen riksdaler for hver, kyrne en riksdaler mer. Fire år etter blei nøyaktig de samme prisene brukt i et samisk skifte fra Skavdalen på Andøya, det betyr antakelig at rein i et bo var såpass vanlig det fantes ei godt innarbeidd verdisetting i regionen.
Hvem var Rasmus og Marit?
Paret gifta seg i Øksnes 21. januar 1731 (de bodde da på Jørland, som tilhørte Øksnes sokn). Marit gifta seg på nytt etter at Rasmus døde, vi kjenner ikke opphavet hennes, men vi veit av etterkommere fra andre ekteskapet – mer om dem lenger ned. Med Rasmus er det omvendt: Foreldrene er kjent, men ingen etterkommere er kjent lenger enn til barnebarn.
Faren til Rasmus het Jon Rasmussen, han og kona kom trolig fra Hinnøya eller lenger øst. De dukka opp Eidsfjorden med tre barn i 1708, bodde noen år i Blokken-området og seinere på nytt i Eidsfjorden. De fikk to barn til i Vesterålen.
Vi veit at tre av søsknene til Rasmus levde opp og stifta familie, det var broren Lars og søstrene Gunnhild og Ellen. De tre har stor etterslekt i alle vesterålskommunene, pr. 1900 stamma nesten to hundre personer fra dem, mest i Bø og Øksnes.
Hvor kom de fra?
Samiske slekter kan ofte kjennes igjen på fornavnene de bruker. Kombinasjonen Jon og Rasmus var vanlig også i ei slekt som kom til Bøkleiva i Sortland. Den veit vi hadde forbindelser til Lødingen og kom kanskje derfra. Det kan også gjelde folkene i Jørnfjorden, antakelig henger de to slektene sammen.
På Hinnøya var det vanligere med melkerein i buskapen, særlig i markasamiske områder. Markasamene bodde lenger fra fjæra enn sjøsamene, og dreiv mindre fiske. Skiftet etter Rasmus minner faktisk om en markasamisk økonomi – mange husdyr og lite fiskeutstyr. Igjen peiker sporene mot Hinnøya.
Det smale Tjeldsundet skiller Hinnøya fra fastlandet. Regnskapene for Senja fogderi, som omfatta Kvæfjord og Trondenes, viser at fjellsamer år etter år kom over sundet til Hinnøya, og noen av dem blei bofaste der som markasamer.
Jon/Rasmus-folket i Lødingen kan også ha kommet over Vestfjorden, fra Tysfjord eller Ballangen. Den samme flytteveien blei brukt midt på 1800-tallet av Paul Knutsen og Maren Kjerstine Finnesdtr. De slo seg først ned i Guvågen, seinere flytta de inn Eidsfjorden. Paul var onkel til Rein-Jensina, Amalie (Aronsen) og Viktoria (Daljord).
I en større sammenheng
Eksemplene foran viser for det første at det neppe gikk klare skiller mellom sjøsamer, markasamer og fjellsamer – de var alle samer, snakka samme språk, bare med noen dialektsforskjeller, og det skjedde stadig overganger mellom disse gruppene.
For det andre ser vi at samiske småsamfunn ikke levde isolert på hver sin gård, de hadde stadig kontakt med samer andre steder. Nye generasjoner i slektene gikk ikke på frieri i nabohuset, de spredte seg over heile Vesterålen.
Og for det tredje, kontakten østover må alltid ha vært der. Det gikk mange tråder fra fjellene på fastlandet til fjæresteinene i Bø. Simlene til Rasmus og Marit kan godt være født et sted på Hinnøya, men reinstammen hadde sikkert kryssa Tjeldsundet lenger bak i tida.
Etterkommerne
Etter at Rasmus døde, gifta Marit Eriksdtr seg med Elias Gilbertsen og fikk en sønn, som etter gammel tradisjon blei oppkalt etter første mannen hennes – Rasmus. Denne sønnen skaffa Marit mange etterkommere.
I løpet av 1800-tallet smelta samene i Vesterålen mer og mer sammen med den norske folkegruppa og blei etniske nordmenn. Det skjedde også med etterslekta til Marit. Den holdt seg i Bø og Øksnes, og et av tipptipptippoldebarna hennes blei ordfører i begge kommunene: Reidar Hansen.
borgosblog 