Stikkord: Bakgrunn

Jeg har vært plaga av begynnerflaks. Den aller første visa jeg skreiv, fikk førsteplass i en konkurranse, det må ha vært i 1961. Og den første novella mi blei altså trykt og honorert. Ikke rart at jeg lenge regna meg som langt på vei verdensmester. Men de neste visene slo ikke an, og nye noveller kom i retur.

I lang ettertid aner jeg de viktigste årsakene: For det første, jeg hadde lest alt for lite av den typen litteratur jeg prøvde å lage, og det lille jeg leste, holdt ikke det nivået jeg prøvde å nå. For det andre, jeg skreiv mer «med hjertet» og mindre «med hjernen», dermed sparka form og innhold ofte beina under hverandre. Og for det tredje, «universet mitt» blei regna som gammeldags, snevert og best egna som grunnlag for morotekster.

Dermed blei det mest morotekster de neste årene: Leilighetsviser, revyer, limericks, monologer – jeg har hundrevis i permer et sted. Etter hvert stivne nakkemusklene. Jeg hadde havna i en morobås og kverna ut bagateller, teknisk holdbare og ofte morsomme, men sa de noe ut over det? Morokverna ønska mer og mer å bli tatt alvorlig. Men hvordan ante jeg ikke.

I stedet begynte jeg å skrive faglitteratur, men sørga for skikkelig grunnlag. Jeg tok grunnfag, mellomfag og hovedfag (som det het da) i historie, og fokuserte på mitt gamle univers – naturen, kulturen og samfunnet på kysten. Og nå blei jeg tatt alvorlig. Fin følelse.

Historiefaget ga meg nye perspektiver  – og et spark i den skjønnlitterære baken. For første gang på mange år skreiv jeg ei novelle. «Fralandsvind» blei trykt i Nordnorsk Magasin, og et par år etter vant den neste, «Isfjell», en novellekonkurranse i magasinet og kom mellom to permer. Boka het til og med Isfjell, og mitt bidrag fikk et par rosende omtaler.

Men på nytt hadde jeg opplevd begynnerflaksen, i dobbel dose denne gangen. Jeg var like lite verdensmester som før. På den tida vakla jeg dessuten mellom ulike språkformer, først et stivt riksmål, deretter en hjelpeløs nynorsk, før jeg valgte et radikalt bokmål med flittig bruk av dialekt. Innholdet flaksa mellom fortid («Murane), samtid («Stevnemøte») og framtid («Isfjell»). Bare temaene lå fast: Mitt gamle univers – kystsamfunnet. Jeg kan vel ikke annet.

Jeg blei født i 1939. Det første jeg husker, er et sprøytestikk i armen to år etter. Koppevaksine, utført av jordmora Elfrida Grande, den første som så meg. Nåvel, skrivekløen kom nok lenge etter det.

Det var krig, jeg grøsser ennå ved lyden av propellfly og husker fortsatt synet av tyske soldater. Siste gang jeg så dem, var de nettopp blitt ufarlige – det var 8. mai 1945, og de kom en tur på land for å bomme proviant til turen sørover.

På land, ja. Barndommen er uløyselig knytta til Skogsøya i Vesterålen. Bildet som topper bloggen, er tatt fra heimplassen min i en storm. I bakgrunnen ruver pyramiden Tindstinden borte i Vestbygda, med varden på Pålskjæret som en silhuett i forgrunnen.

Mitt univers dengang besto av dette kystlandskapet, av vær fra blikkstille til orkan, av et lokalsamfunn der alle kjente alle, av næringer på land og hav – og av svært lite lesestoff. Stort sett omfatta tilgjengelig litteratur Bibelen (jeg leste bare Konge- og Krønikebøkene, de var spekka av handling!), «Livet i fjæra» (matnyttig lesning), avisene Lofotposten og Vesterålen, pluss almanakken. Omkring 1950 dukka «Teknikk for Alle» opp på butikken, bladet åpna en heilt ny verden – men ikke en skjønnlitterær.

Likevel, på den tida begynte jeg å dikte historier som jeg fortalte til kameratene (jeg antar de fortsatt tror jeg var sprø). På det verste laga jeg også ei handskreven avis (fikk tak i noen ark blåpapir og ei tidlig kulepenn som grisa mye). Historiene er forlengst glømt og ingen av «avisene» bevart. Pytt pytt.

Jeg blei ikke fisker, som faren min og de fleste mannfolkene i slekta. Min første arbeidsplass var bakom disken på samvirkelaget, da var jeg femten. Så fulgte fem strevsomme år, men etter avtjent militærplikt kom jeg inn på lærerskolen – 4-årig linje for ungdom uten realskole. Der møtte jeg for første gang litteratur i hyllemeter, og skjønte snart at dette var milevis unna «Livet i fjæra» og «Teknikk for Alle». Men jeg lærte i hvert fall å skrive stil, dessuten begynte jeg å skrive rim. Poesi? Langt i fra, kall det i høyden leilighetsdikt.

I 1967/68 studerte jeg matematikk i Trondheim og levde på et magert studielån. Jeg hadde en reiseskrivemaskin og blanke ark, dermed hakka jeg ned ei novelle som jeg håpa å selge. Den het «Stormnatten», handlinga var plassert i det universet jeg kjente fra oppveksten – kystmiljøet, men forøvrig var den typisk ukebladfortelling – og Norsk Ukeblad kjøpte den. 6. desember 1967 sto den på trykk, sjølsagt under pseudonym. For meg var det stort, honoraret middels, og kvaliteten lav. Uansett, en start på noe.