Publisert!

Et mål nådd? Neida,  bare en ny etappe unnagjort. Men Energia Borealis kan oppfattes som langt mer kontroversiell enn Røsslyngtid. Handlinga foregår på navngitte steder og konflikten har motstykker i nær og fjernere fortid. Og finalen foregår i Alta!

eb

Den røde linja viser omfanget av Energia Borealis. Der produseres mye av energien som Europa trenger – atomkraft, vindkraft, bølgekraft, biomassekraft, osmosekraft mm. Det måtte sjølsagt ei etnisk rensing og ny nedbrenning av området  til for å rydde plass til alle verkene.

Energia Borealis ligger som ebok (i ePub-formatet) på ebok.no og kan kjøpes der.

Folksomt på Vidda

Energia Borealis er ikke en direkte fortsettelse av Røsslyngtid, men foregår i samme «universet» og fører videre noen temaer. I tillegg dukker seks personer fra Røsslyngtid opp i denne boka – tvillingene Tim og Teddy Skarnes, mora deres (Beate), en it-ingeniør (Verner Larsvoll), samt politiagentene Sylvia Ingebrigtsen og Tove Lind, alle sjølsagt ti år eldre enn sist.

Tvillingene og politiagentene er sammen med fire andre fanger i transporten som blei nevnt i forrige innlegg. Den kræsjer på vei til CoCaKola (Consentration Camp Kola), og fangene slipper ut på Vidda. Samtidig kommer seks agenter sjøveien for å sabotere kraftverkene, også de rammes av uhell og havner etter hvert på Vidda.

Men Vidda er slett ikke folketom. Foruten mannskapene på femten kraftverk av ulike typer, holder ei langt større gruppe til der. Her forteller en same om hva som skjedde til en av tvillingene:

     Veien skar nedover i elvedalen. Ánde bremsa jeepen og peika.
– Der bor de nærmeste naboene mine. Dere ser ikke gammene fra veien, men de er der.
Teddy vrei hodet mot sideruta.
– Ærlig talt, vi skjønner lite av det som skjedde i kalottkrigen. Dere skulle vekk, ikke sant?
– Ikke bare vi, kvener og nordmenn også. Vi prøvde å stanse bygginga av kraftverk, da blei det krig. De brente alle hus, slakta all rein og jaga oss vekk. Det var ikke mange som hadde rein, men det ramma økonomien hardt. Kysten blei sperra for å brukes til bølgekraftverk, det var enda mer effektivt. Alle fiskeværene måtte sjølsagt legge ned.
– Men dere kom likevel tilbake?
– Vi dro aldri, lå bare lavt til soldatene var borte. Bodde i gammer og levde som før, stort sett.
– Stort sett, men ikke heilt?
– Det stemmer. KonDir bygde enda flere kraftverk. Vi oppdaga at mannskapene levde mest på hermetikk og pulvermat, så vi begynte å tilby dem kjøtt og fisk. Det tulla på seg, sånn blei handelen til. AllSafe har fått snusen i den og leiter etter bevis, altså påskudd for å kaste oss ut.

Eller som den før nevnte Biret forklarer en kraftverksjef på feiringa i Alta:

– Dere er mange millioner, og ingen kjenner alle. Vi er ikke så mange, og alle kjenner de fleste, da kan alle være med på å lage løsninger. Sånn er det også mellom dere og oss. Vi kjenner dere, dere kjenner oss, vi har lært oss å leve med hverandre og stole på hverandre. Har det ikke gått bra nok? Det nye er bare at nå kan vi handle åpent.
– Du er altså villig til å fortsette handelen?
– Så lenge dere ikke prøver å jage oss vekk igjen. Det nytter forresten ikke, vi kommer alltid tilbake. Men si til KonDir, ikke flere kraftverk. Hvis ett legges ned, ikke noe nytt i stedet. Og slipp noen tusen villrein inn på Vidda. Det er mat nok, fullt av reinlav, jeg har lengta meg sjuk i tjue år etter smaken av margbein og reinskav.

Da er Energia Borealis klar for publisering så snart de siste detaljene er på plass – ISBN-nummer o.l.. Klargjørings av neste manus  er allerede i gang.

Er Energia Borealis en politisk tekst? Javisst, satire blir ofte det! Enn stor litteratur? Jeg får bruke som motto et par linjer av Herman Wildenvey: «.. og dette vil ergre de store, men mange små vil det more». Og slik er disse romanene faktisk meint – som en slags undergrunnslitteratur.

eb1

Energia Borealis

Navnet er laga etter modell av aurora boralis – altså nordlys, eller mer korrekt nordlig polarlys. Energia Borealis var arbeidstittel, men blei varig. To grunner til det: Energi er trolig den viktigste «varen» i framtida, det betyr konflikt mellom «dem som har og dem som ikke har», slik et av premissene sier. Og Nordkalotten er godt egna for ulike typer energiproduksjon – hvis bare innbyggerne var vekk.

Sjølsagt finnes det ekko fra Alta-konflikten noen steder i romanen, kanskje har ideen til historia surra i bakhodet siden 1980-tallet. Dengang gjaldt det vasskraft, i Energia Borealis ramser ei samisk jente opp «Olje og gass ved kysten, bølgekraft og biokraft også, kjernekraft flere steder på vidda. Og vindkraft i øst.»

Konfliktene er mange: Mellom Skandi (som Nordkalotten er en del av) og kontinentet (som kjøper dyr kraft derfra), mellom KonDir (som driver firmaet Skandi) og AllSafe (som driver sitt eget spill), og sjølsagt mellom energiverkene (som er inntrengere) og befolkninga (de som blei igjen og tilpassa seg situasjonen på overraskende måter).

Det aller meste av handlinga utspilles på en scene som strekker seg fra Tromsø i vest til Kola i øst, fra Karesuando i sør til Finnmarkskysten i nord. Den begynner med en fangetrasport:

     Tunge skyer trakk inn fra fjorden og seig nedover fjellene på begge sider av Skibotndalen. Øverst i dalen strevde ei transportvogn oppover mot skydekket, elmotoren summa mørkere i bakkene. Viskerne feide av og til over rutene i førerhuset, regndråper tegna skrå striper nedover støvete sider på den vindusløse kassa bak.
     Bjørkeskogen glisna vekk, nakne bergnabber dukka fram og danna grå silhuetter mot en lysere himmel i øst. Bilen nådde siste bakketoppen, veien flata ut, motoren nynna høyere og hjulene rulla raskere. Vindusviskerne stilna etter hvert ved foten av frontruta.
     Kartet på konsollen i førerhuset glei ned et hakk, øverst dukka en grønn trekant fram. Sjåføren flytta et søvnig blikk fra konsollen og myste framover under tunge øyelokk. Han gjespa langt.

Og ender – sjølsagt – i Alta:

     Et veggur slo tolv slag. Kraftverksjef Josefsen sjangla mellom bordene i kantina, han vifta med begge armene.
– Kom igjen, til vinduene på nordsida.
     Bordbein skrapa, alle stimla sammen og stirra ut i sommernatta. SS ”Steinvikholm” seig ut fjorden, hekken krympa langsomt, ei flammerød midnattssol skein gjennom dampen fra skorsteinen. Falck og Molberg vifta med servietter og ulte som ulver, Bomholt og Bråsund laga indianerhyl.
     Biret gløtta mellom dem, hun blunka noen ganger.
– Vakkert.
     Et smil vokste fram.
– Midnattssola også.


Biret er same og siida-leder – hvorfor står hun sammen med en gjeng kraftverksjefer og feirer at en båt siger ut fjorden?

Ropinsalmi

Ropinsalmi

Nye timer ved tastaturet

Høsten 2012 leverte jeg manuset til den fjortende og siste bygdeboka mi og blei pensjonist, 73 år gammel, fortsatt noenlunde intakt over snippen – og med tastaturabstinens. Røsslyngtid var lenger unna bok enn noen gang, likefullt begynte jeg å spinne videre på ei av forutsetningene for den historia – at deler av Nordkalotten var lagt ut til energiproduksjon.

Ei slik handling måtte nødvendigvis innebære etnisk rensing av området, ei svært alvorlig sak, men også med rike muligheter for satire. Ideene strømma på …

Røsslyngtid avslutta med et enormt datakræsj (Marfus osv.) som sikkert hadde endra samfunnet, dermed kunne jeg legge inn noen nye forutsetninger:

  • Sett at
  • ti år er gått siden hendingene i Røsslyngtid
  • Norge er blitt en del av en skandinavisk union (EuroNord)
  • unionen er et konsern og styres av en direksjon (KonDir)
  • alle samfunnstjenester er privatisert, blant dem politiet (AllSafe)
  • samt at
  • ikke-fornybar energi stort sett er forlatt som drivstoff
  • båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
  • det meste av Nordkalotten brukes til energiproduksjon
  • og dessuten at
  • andre deler av Europa har for lite og for dyr energi
  • – forholdet mellom dem som har og dem som ikke har aldri er godt
  • folk stort sett er som før på godt og vondt
  • hva så?
  • Da vil denne prognosen kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Det var bakteppet, så gjelder det å lage et plott og bemanne scenen!

Kokelv

Goavkejohka – Kokelv