Energia Borealis er ikke en direkte fortsettelse av Røsslyngtid, men foregår i samme «universet» og fører videre noen temaer. I tillegg dukker seks personer fra Røsslyngtid opp i denne boka – tvillingene Tim og Teddy Skarnes, mora deres (Beate), en it-ingeniør (Verner Larsvoll), samt politiagentene Sylvia Ingebrigtsen og Tove Lind, alle sjølsagt ti år eldre enn sist.
Tvillingene og politiagentene er sammen med fire andre fanger i transporten som blei nevnt i forrige innlegg. Den kræsjer på vei til CoCaKola (Consentration Camp Kola), og fangene slipper ut på Vidda. Samtidig kommer seks agenter sjøveien for å sabotere kraftverkene, også de rammes av uhell og havner etter hvert på Vidda.
Men Vidda er slett ikke folketom. Foruten mannskapene på femten kraftverk av ulike typer, holder ei langt større gruppe til der. Her forteller en same om hva som skjedde til en av tvillingene:
Veien skar nedover i elvedalen. Ánde bremsa jeepen og peika.
– Der bor de nærmeste naboene mine. Dere ser ikke gammene fra veien, men de er der.
Teddy vrei hodet mot sideruta.
– Ærlig talt, vi skjønner lite av det som skjedde i kalottkrigen. Dere skulle vekk, ikke sant?
– Ikke bare vi, kvener og nordmenn også. Vi prøvde å stanse bygginga av kraftverk, da blei det krig. De brente alle hus, slakta all rein og jaga oss vekk. Det var ikke mange som hadde rein, men det ramma økonomien hardt. Kysten blei sperra for å brukes til bølgekraftverk, det var enda mer effektivt. Alle fiskeværene måtte sjølsagt legge ned.
– Men dere kom likevel tilbake?
– Vi dro aldri, lå bare lavt til soldatene var borte. Bodde i gammer og levde som før, stort sett.
– Stort sett, men ikke heilt?
– Det stemmer. KonDir bygde enda flere kraftverk. Vi oppdaga at mannskapene levde mest på hermetikk og pulvermat, så vi begynte å tilby dem kjøtt og fisk. Det tulla på seg, sånn blei handelen til. AllSafe har fått snusen i den og leiter etter bevis, altså påskudd for å kaste oss ut.
Eller som den før nevnte Biret forklarer en kraftverksjef på feiringa i Alta:
– Dere er mange millioner, og ingen kjenner alle. Vi er ikke så mange, og alle kjenner de fleste, da kan alle være med på å lage løsninger. Sånn er det også mellom dere og oss. Vi kjenner dere, dere kjenner oss, vi har lært oss å leve med hverandre og stole på hverandre. Har det ikke gått bra nok? Det nye er bare at nå kan vi handle åpent.
– Du er altså villig til å fortsette handelen?
– Så lenge dere ikke prøver å jage oss vekk igjen. Det nytter forresten ikke, vi kommer alltid tilbake. Men si til KonDir, ikke flere kraftverk. Hvis ett legges ned, ikke noe nytt i stedet. Og slipp noen tusen villrein inn på Vidda. Det er mat nok, fullt av reinlav, jeg har lengta meg sjuk i tjue år etter smaken av margbein og reinskav.
Da er Energia Borealis klar for publisering så snart de siste detaljene er på plass – ISBN-nummer o.l.. Klargjørings av neste manus er allerede i gang.
—
Er Energia Borealis en politisk tekst? Javisst, satire blir ofte det! Enn stor litteratur? Jeg får bruke som motto et par linjer av Herman Wildenvey: «.. og dette vil ergre de store, men mange små vil det more». Og slik er disse romanene faktisk meint – som en slags undergrunnslitteratur.
borgosblog 