Fra harddisk til Ebok.no

Røsslyngtid er nå blitt ei ebok som kan kjøpes på ebok.no. Den er produsert i epub-formatet, som lett kan konverteres til Kindle-formatet mobi. Hva den handler om? Som nevnt i en tidligere post: Om et bakteppe og en del aktører. Mønsteret på bakteppet bygger på en del premisser:

  1. Sett at
    – samfunnet blir for komplisert og sårbart til politisk styring
    – datasystemer overtar mer og mer av samfunnsstyringa
    – datautstyret er lynkjapt, stemmestyrt, uunnværlig og over alt
    – alt av lyd, tekst, bilder og kommunikasjon lagres på nettet
    samt at
    – Norge er integrert i en stor økonomisk og kulturell union
    – nymenigheter konkurrerer ut gamle trossamfunn
    – kultur og idrett er mest børs og minst katedral
    – idretten bruker dop, kortere metere og lengre sekunder
    og dessuten at
    – deler av Nordkalotten legges ut til energiproduksjon
    – ikke-fornybar energi er forlatt som drivstoff
    – båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
    – sivil lufttrafikk er avvikla og erstatta av lynrask landtrafikk
    men at
    – folk er stort sett som før på godt og vondt
    hva så?
    Da vil denne historia kanskje ikke være så heilt umulig etter hvert.

Mot dette bakteppet driver aktørene sitt spill, det kan du lese om her:

rt

Marfus

Romanen Røsslyngtid har ei parallellhandling som følges i egne avsnitt i de fleste kapitlene. Der skildres hva Marfus gjør – eller er programmert til å gjøre. Marfus er ikke en person, men et datasystem, et svært avansert stykke «kunstig intelligens», kort sagt – en supersnoker. Noen klipp fra beskrivelsen av Marfus (ikke bli skremt av symbolene, de er mest til pynt):

Datasystemet bygger på fire grunnsetninger. Den første, punktaksiomet, sier at ”enhver observert hending eller handling a kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet p større enn 0 og mindre eller lik 1”, med andre ord 0 < p ≤ 1. (Primærhendinger).

Den andre, kjedeaksiomet, sier at ”enhver observert hending a utløser nye hendinger bn som kan avgrenses i sak og tid, og tilskrives en sannsynlighet pn”, i dette tilfellet fra og med 0 (de umulige følgene) til og med 1, med andre ord 0 ≤ p ≤ 1. (Sekundærhendinger).

Hver sekundærhending blir ei primærhending i neste trinn av analysen. Det fører til oppbygging av matriser med stadig flere ukjente dersom analysen går mange trinn. Prosessen kan lett ende i kaos, men den tredje grunnsetninga, rangaksiomet, forhindrer det: ”Bare én prognose er riktigst på et gitt punkt i framtida”.

Singularitet-aksiomet er den fjerde grunnsetninga i datasystemet: ”Singulariteter er hendinger med sannsynlighet ikke målbart større enn 0.” De skal behandles som falske observasjoner og/eller ekstreme målefeil, og forkastes.

Marfus påvirker handlinga og påvirkes av den. Kunstig intelligens er imidlertid ikke skarpere enn de som lager den. Systemet mangler ikke minst klokhet og mulighet for frie valg, og et uforutsett problem sender det i spinn. Dette er siste melding om Marfus, nesten på tampen av Røsslyngtid:

Fysiske forhold begynte å endre seg på en rekke sentrale servere som følge av overbelastninga: Temperaturen steig. Da sensorene tirsdag kveld registrerte temperaturer nær det som kunne skade systemet, blei en spesiell nødrutine aktivert for aller første gang.

Svært lite kode har overlevd fra den tida it-ingeniører begynte å bygge opp datasystemet. Unntaket er programsnutter som sjelden eller aldri blir brukt. En av disse kalles Doomsday eller Dommedag. Navnet er trolig en it-spøk fra den tida det verserte vitser om å reformatere nettet, men noen brukte faktisk noen ledige timer og laga programmet.

Dommedagrutinen blei glømt, er aldri blitt sletta eller endra, og kan fortsatt aktiveres. Programmet inneholder et ”bombeur” med 24 timers horisont, og tirsdag kveld nådde temperaturen på sentrale servere så høyt at rutinen blei utløst og nedtellinga starta.

Ved null aktiveres prosedyrene. Første trinn er tømming av internminner på alle servere, andre trinn reformatering av alle datalagere. Hva tredje trinn går ut på, husker ingen lenger.

Atter en gang: Hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg05

Lavine og satire

Romanen Røsslyngtid starter med at tre kamerater opplever noe mystisk under ei bjørnejakt. Det utløser i neste omgang et ras av hendinger i stadig større omfang. Jeg kaller det lavineprinsippet.

I store trekk er romanen bygd opp med framtidssamfunnet som bakteppe og personene som aktører i forgrunnen på scenen. Opplegget var fra starten at handlinga skulle foregå «i ei ikke alt for fjern framtid», romme mest mulig satire og humor underveis, og helst ende «happy».

Dette har jeg holdt fast ved, sjølv om bakteppet er blitt justert under marsjen, spillet til aktørene er stadig blitt endra, og endinga ikke er entydig «happy». Fortsatt rommer romanen mye satire, også når det gjelder form, for eksempel prinsippet om å ende der man begynner. Slik starter prologen i den endelige utgaven av Røsslyngtid:

     Varme vindblaff nappa i fjellbjørkene på platået. Sprøtt lauv rasla på krokete greiner, nede på bakken vippa visne blomster rundt støvlene til tre menn som strakte mageflate ved kanten av stupet. Svette dampa fra jakkene og bleikna bort i skimmerheit luft.
     BenIdar senka kikkerten og peika mot dalbotnen.
– Ser han. Bakom tjønna. Dau bjørk og litt til høyre.
     Eddi justerte okularet med tommelen, fingrene skalv.
– Hvor … oi …
     Tommy flytta albuene, kikkerten stansa.
– Hehehe. Tre hundre kilo, minst.

Og slik ender handlinga et par uker etter:

     Visa tonte ut. Kristina knipsa med fingrene, aktiverte blokka og satte fingertuppene mot tinningene.
– Lokallager. Manusmal roman. Hovedtittel Røsslyngtid. Kapittelnavn Prolog.
     Hun snakka tydelig og normert, markøren strødde ord bortover displayen:

”Varme vindblaff nappa i fjellbjørkene på platået. Sprøtt lauv rasla på krokete greiner, nede på bakken vippa visne blomster rundt støvlene til tre menn som strakte mageflate ved kanten av stupet. Svette dampa fra jakkene og bleikna bort i skimmerheit luft.
BenIdar senka kikkerten og peika mot dalbotnen.
– Ser han. Bakom tjønna. Dau bjørk og litt til høyre.
Eddi justerte okularet med tommelen, fingrene skalv.
– Hvor … oi …
Tommy flytta albuene, kikkerten stansa.
– Hehehe. Tre hundre kilo, minst.”

Det var altså slutten på romanen. Mystisk – hva kan ha skjedd i mellomtida?

blogg03