Alt dreier seg om sistelinja. Den må ha et overraskende poeng, ellers blir limericken både flat og flau. John Bech-Karlsen laga på 1960-tallet ei sluttlinje der poenget sitter like godt i dag som for over femti år siden:
En telegrafist fra Monique
ble påkjørt en dag av en trikk,
og sent vil man glemme
hans nødstedte stemme:
Prikk prikk prikk – strek strek strek – prikk prikk prikk.
Jeg bruker uttrykket ”ekte limericks” om vers der forfatteren lar poenget komme som en overraskelse i sistelinja. De ligner i så måte klassiske detektivhistorier med oppklaring i siste kapittel. Erotiske limericks er vanligvis ikke ”ekte”: Erotikken er hovedsaka og preger hver linje, humoren kommer i andre rekke, sistelinja overrasker sjelden. Et eksempel fra National limerick day 2016:
There was a Young Man from Kent
Whose Rod was so long it bent.
So to save himself trouble
He bent it in double,
And instead of coming – he went!
Sammenlign med hvordan Bech-Karlsen gjorde det: Han nevner i førstelinja, nærmest i forbifarta, at personen er telegrafist, dermed blir sistelinja overraskende riktig og logisk. Heller ikke limericks med samfunnskritisk/politisk innhold er ”ekte” – politikken og kritikken er budskapet, humoren er underordna. Dessuten går de fort ut på dato. Denne (av Barbara Wank i 2017) er dagsaktuell inntil videre:
Donald Trump is a very loose cannon
Whose ideas come straight from Steve Bannon.
His mind’s very lazy,
Has thoughts that are hazy.
He’s even worse than Bush and Buchanan.
Jeg meiner sjølsagt ikke at limericks må være både kjønnsløse og holdningsløse. Poenget mitt er at de først og fremst skal være morsomme. Det er ikke lett å få til, det veit jeg inderlig godt. Min egen produksjon kan deles i to: ”Ekte” limericks og fleip med forma. Eksempler på det siste først. Oppskrifta på en limerick er velkjent, det går fint å gjøre et poeng av den:
Di-da-ti di-da-ti fra Bryne
di-da-ti-di-da-ti til syne
di-da-ti på ski
di-da-ti god gli
di-da-ti di-da-ti på trynet.
For den som ikke klarer å finne på fem linjer:
En lat litterat ifra Stange
synes limericks blir alt for lange.
Okei, jeg innrømmer – originalen er en engelsk limerick (av Georg Benson):
There once was a bard of Hong Kong
Who thought limericks went on too long.
Antiklimaks som poeng i sistelinja er neppe originalt, mange har gjort det før jeg laga denne:
En seiler fra øya Sicili’
la ut på en seiltur med smil i
en storm ifra nord
og forsvant uten spor.
Det skjedde ei linje for tidlig.
Samme opplegg i en annen variant (trykk på andre stavinga i fjellnavnet):
En motorsyklist fra Ulrikken
blei påkjørt og kræsja kubikken.
Han reiste seg bleik
av sinne og skreik:
(Sensuren har strøket replikken.)
I ”ekte” limericks har sistelinja hovedrolla som bærer av sluttpoenget. Det hender jeg benytter ordspill (eller pun på engelsk):
Da Smith kom med fly fra Montana
sto sporhunden Marry og spana.
Alle knep han tok fram
for å smugle no’n gram
var forgjeves, for Marry hu ana.
Eller et ord med dobbeltbunn:
Miss Norge fra Tverrelvdalen
slåss hårdt om Miss World-pokalen.
Hun var’ke så pen,
men blei nummer én
da bikinien sprakk i finalen.
Noen ganger tyr jeg til absurde overdrivelser:
En travel bilist ifra Kvinen
åpna lokket og sjekka bensinen.
Med lighter i hånd
han lyste mot bånn
og blei sist observert over Rhinen.
(En gammel og stadig mindre påakta tradisjon er at førstelinja skal ende med et stedsnavn. Ikke alltid lett å finne et som gir gode rim, men Kvinen ligger i Sirdal, om noen lurer. Bånn i fjerdelinja kan leses som Bonn.)
Denne handler om en absurd yrkesskade:
En databehandler fra Kjosen
fikk anfall av datapsykosen.
Nå sitter han trist
som mørk pessimist
og tror han er klimaprognosen.
Mellom det absurde og det makabre er veien kort, men her er poenget mest rimsjonglering:
En vågal turist ifra Hadeland
benytta vulkansjø som badeland.
Men vulkanen den våkna –
han var vekk da den slåkna.
Han blei nok en fin karbonade, han.
Stedsnavnet i førstelinja som inspirerer ofte til poenget i siste:
En klarinettist fra Vega
dreiv duospill med en kollega.
Hvert nytt noteark
blei markert med en kark.
Det bar også samspillet preg a’.
Kark er kaffe med ”blank fløte”, om noen lurer. Av og til fristes man til å pøse på i meste laget med rimende navn:
En krittstøvet lærer fra Ramsund
tok båten fra Bodø til Stamsund.
Han pekte snart inn
mot Hamarøytind’
og preika en time om Hamsun.
Nødrim og krøkkete ordstillinger florerer hos de fleste limerick-snekrere. Jeg er ikke bedre enn resten av gjengen, derfor kan det virke elitistisk å fleipe med andres blemmer:
En ferieforfatter på Kreta
i ordrekkefølga han leta,
men fikk aldri til
det ordet han vil
ha med på sted bra til å med ta.
Tross overlessing med enderim og bokstavrim, jeg synes denne er en av mine beste:
Da bilfører Belgen fra Svelgen
brått møttes med elgen i helgen,
kom alt ut av stil’n –
nå er både bil’n
og elgen og Belgen på felgen.
Eller kanskje denne på grunn av dobbeltbetydninga i siste linje:
Ei trivelig kone fra Stange
går stadig med strikking i fanget,
og da hun i fjor
blei trillinge-mor,
da blei det en rett og to vrange.
I 1978 kjørte Reiseradioen i NRK en limerickkonkurranse – ”reiserick” kalte de det. Jeg var på bilferie, og slengte av og til et postkort med et vers i nærmeste røde kasse. Tre av mine limericks nådde eteren. Her er den første, en fleip med forma:
En reiserick-skriver fra Time
fikk store problemer med rimet.
Da sommer’n tok slutt
så satt han der mutt
og hadde fremdeles altfor mange stavelser i siste linje, så han måtte dessverre gi opp tanken på å bli me’.
(Seinere har jeg sjølsagt funnet en andre limerick med beslekta poeng i sistelinja.)
Den neste har et heller makabert sluttpoeng:
En britisk bilist ifra Wicken
ga blaffen i høyretrafikken.
Han kryssa rabatten
et sted på E18
og kom på august-statistikken.
Konkurransen inviterte også til å lage den beste limericken med førstelinja ”En durkdreven drømmer fra Drammen”. Jeg vant ikke – det var okei, jeg juksa nemlig og snudde oppgaven på hodet:
Ei halvgammel jente fra Hvammen
dro til Costa del Sol og fant HAM, men
det blei snart klart som sol –
han var ingen spanjol,
men en durkdreven drømmer fra Drammen.
Hederlig omtale og en herlig illustrasjon av Thore Hansen, gjengitt med hans tillatelse.
borgosblog 